'Trofast og dedikert' eller 'arbeidsnarkoman'?

Da jeg var i begynnelsen - midten av tjueårene, hadde jeg nettopp begynt i en ny jobb som salgssjef for et stort treningssenter som lå nær hjembyen min. Jeg var ivrig etter å vise hva jeg var god for og villig til å gjøre hva som måtte til for å lykkes i denne nye stillingen. I de neste 8 månedene arbeidet jeg over 70 timer i uken uten en eneste fridag. I samfunnet pleier vi å kalle en slik for ”arbeidsnarkoman”. Heldigvis våknet jeg og innså at dette var ikke det livet jeg ønsket å leve. Dessverre er dette altfor kjent for mange.


Jeg innrømmer at det kan være tider der en trenger å arbeide ekstra mye og ofre familietid, men dersom disse periodene går over i år, da har vi et problem! Vi har alle hørt historiene om suksessrike administrerende direktører som har bygget multimillion dollar imperier etter årevis med hardt arbeid og store offer. Dessverre er ofte prisen for deres forretnings suksess og arbeidsavhengighet et ødelagt ekteskap, skuffa barn og liten grad av selvrealisering.


Vi må imidlertid passe på - arbeidsnarkoman tendenser sniker seg fortsatt inn i menighet og tjeneste, ofte med de samme resultatene. Vi liker bare å bruke andre merkelapper: ”trofast” og ”dedikert”.


Jo travlere vi er i Guds rikes arbeid, jo mer trofaste og dedikerte oppfattes vi å være. Og vi prøver å rettferdiggjøre belastningen på familiene, relasjonene og fremfor alt generelt velvære ved å overbevise oss selv om at det vil være et tidspunkt snart når vi endelig er store nok, stabile nok, velstående nok til å gjøre alt vi har satt til side. Men Jesus sa at dersom du ikke er trofast i det lille, vil du ikke være trofast over mye (Luk 16:10). Dersom du ikke lærer å prioritere familien din nå, når tjenesten og ansvarsområdene vokser, er det tvilsomt at du vil prioritere familien din da.


Som en misjonær, har jeg førstehånds kjennskap til presset som tjenesten kan gi en familie. Dette er grunnen til at jeg ønsker å gi deg et praktisk råd som har vært en gjennomgripende forandring for meg. På slutten av 2020, tok min kone og jeg oss tid til å skrive ned en personlig livsplan. Ved å følge rammene i denne livsplanen, startet vi ved å skrive ut vår egen nekrolog – hva vi ønsker at våre nærmeste venner og familiemedlemmer skal huske om oss ved våre begravelser. Vi skrev ikke bare ned hva vi allerede har gjort, men hva vi ønsker å ha gjort når den tid kommer. Jeg vet dette kan høres sykelig ut, men det var faktisk veldig dyptgående. Det hjalp oss å begrense hvilke ting i livet som virkelig var viktige for oss og vårt ettermæle.


Når du har slutten i tankene, hjelper det deg å bestemme hva du vil si ”ja” til og hva du vil si ”nei” til. Husk, hver gang du sier ”ja” til noe, sier du også ”nei” til noe annet. Ved å sette opp denne livsplanen og ha en ukentlig gjennomgang av den, har det hjulpet meg til å fjerne ting i livet mitt som på overflaten så veldig gode ut. Det ledet meg til slutt ikke dit jeg ønsket å gå. Mens dette fremdeles er et pågående arbeid i livet mitt, har det gjort meg i stand til å begynne og investere mer tid på de relasjonene jeg verdsetter høyest.


Dersom du er en som i tjenesten din er fanget i den endeløse syklusen av det å være en arbeidsnarkoman maskert med merkelappen ”trofast” og ”dedikert”, da vil jeg oppmuntre deg til å ta tid til å skrive ned din nekrolog. Reflekter over hva du ville likt ble fortalt om deg og hva du ville likt å bli husket for når du dør. Ta så tid til å be over og strategisk se på hvordan du kan begynne å prioritere din første og viktigste tjeneste – din vakre familie.