Tro er av hjertet – ikke hodet!

- Utdannet fra RBTC Bergen og teammedlem for Partner og kommunikasjon

Jeg ble kjent med bøkene til Kenneth E. Hagin gjennom en venn på 80-tallet, og de betydde utrolig mye for min åndelige utvikling. Den første opplevelsen jeg hadde med å vandre i tro var i siviltjenesten, sent i 1991. Vi skulle være på Hustad Leir i noen uker, og deretter utplasseres. Jeg besvarte en søknad om sivilarbeider ved Universitetet i Bergen, en stilling jeg ikke fikk. Den andre onsdagen i desember 1991 spurte jeg Dag Heggset - min bønnekompis på Hustad Leir – om å være med og be. Vi ba om at jeg skulle bli ledet til et sted der jeg kunne vokse som kristen, utvikle meg og samtidig utrette noe for Gud.

Neste formiddag ringer en kamerat av meg som gikk på bibelskolen i Oslo Kristne Senter. Dette var før mobiltelefonens tid, så jeg vet ikke hvordan han fikk tak i meg. Han sa, «Hei Levi! Kjenner du til P22 Kontaktsenter her i Oslo? Det er et kristent mottakssenter for rusmisbrukere, og trenger flere sivilarbeidere. Kanskje det kunne være noe for deg…»

Jeg husker ennå hvordan Gud talte på innsiden: «Det er der jeg vil du skal». Dette var første gang jeg opplevde Guds stemme så tydelig. Jeg ringte daglig leder på P22, og fikk grønt lys til å komme. Deretter gikk veien innom siviltjenesteadministrasjonen på Hustad Leir. De måtte dessverre skuffe meg. «Vi administrerer bare sivilarbeidere i de vestlige fylkene; fra Finnmark av og langs kysten til Vest-Agder. Resten av landet administreres av Dillingøy Leir. Det er umulig å overføre deg til Dillingøy. Du er fra Hordaland, og kan ikke ha siviltjenesten i Oslo!»

Skuffelsen var enorm. Men hver gang jeg sjekket utlyste stillinger på oppslagstavlen, hørte jeg disse ordene på innsiden. «Levi, du skal til P22. Det er rett sted for deg!»

Jeg husket fra «Troens ABC» hvordan broder Hagin snakket om hvordan «du kan tro med ditt hjerte, samtidig som du har tvil i hodet». Markus 11, 22-23: “Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud. For sannelig sier jeg dere: Den som sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, han skal få det som han sier.” Den setningen hjalp meg gjennom trosvandringen i de neste månedene som følgte.

Ukene gikk, og jeg dro hjem på juleferie. Men det var krig mellom hodet og hjertet mitt. Hodet mitt sa: «Det er umulig», men hjertet sa «Du skal til P22».

Når februar kom snakket jeg med en annen sivilarbeider som var utplassert på Hustad Leir. Han hadde ansvaret for å følge opp oss “rekrutter” og passe på at vi hadde det bra. Da han spurte om jeg hadde funnet et utplasseringssted, fortalte jeg ham on P22 i Oslo, men at administrasjonen sa at det var umulig å flytte meg til Dillingøy. «Jeg skal snakke med noen og se hva jeg kan få til», svarte han kort.

Bare noen dager etter denne tilsynelatende ubetydelige samtalen - var jeg i Oslo, og begynte min siviltjeneste på P22 Kontaktsenter! Tiden som sivilarbeider der ble livsforvandlende for meg. Ingenting er umulig for Gud. Han kan bruke hvem som helst til å åpne dører for deg!